Helgådalen

Husmannsgutt på ulovlig reinsdyrjakt

av

Bjørn Inge Langdal

Ulovligheter og lovbrudd er noe som også hører lokalhistorien til, men av naturlige årsaker blir slike forhold ofte lite omtalt. Sånn sett er denne historien sikkert ikke enestående, men funn av dokumentasjon gir god innsikt i omstendighetene rundt tildragelsen.

Lovbruddet i 1889 ble oppdaget med påfølgende anmeldelse, tiltale og rettssak mot lovbryteren som het Anton Green. Årsaksforholdene er noe uklare, men det går an å tenke seg forklaringer som setter tiltalte i et gunstig lys. Familien hans i Blokko var helt sikkert fattige, husmannsfolk som de var. Forhåpninger utover å dekke grunnleggende behov for å eksistere, kunne de derfor neppe ha hatt. I en alder av 22 år var den skyldige sikkert sprek og full av ungdommelig pågangsmot, i tillegg var han kjent som en dyktig jeger. Årsaken kan derfor ha vært at han ville ta en sjanse for å hjelpe foreldre og søsken med mat og penger.

Anton Green i USA

Anton Olsen Greensvald var født i 1867 på husmannsplassen Bynahaugen og foreldrene hans var Ole Johnsen og Serianna Johnsdatter. Ole og Serianna hadde i alt ti barn og Anton var nummer tre i søskenflokken. Ole og Serianna bodde først på Bynahaugen før de senere flyttet til Blokko, også kalt Greensvald, i 1879. Denne familien er viet nærmere omtale i Helgådalsnytt's utgave i 1985 under tittelen Bynahaugslekta og der er det også mye tradisjonsstoff om Anton. For oversiktens skyld gis det her en oversikt over Anton og hans søsken:

1. Johan Arnt Lerhagen (1861-1943)
2. Jokumina Bjørkhaug (1864-1913)
3. Anton Green (1867-1959)
4. Ragnvald Langdal (1870-1936)
5. Olaus Greensvald (1872-1891)
6. Severin Helmo (1876-1979)
7. Martin Green (1879-1962)
8. Anna Haugan (1882-1973)
9. Karl Green (1887-1984)
10. Oline Sagvold (1889-1986)

  Anton var veldig interessert i jakt, slik som flere av brødrene hans var. Jakthistoriene om Anton er mange og til dels dramatiske, og det er lett å forestille seg at han ikke var spesielt skvetten av seg.

I denne artikkelen skal vi ta for oss en dramatisk begivenhet fra 1889, kun få måneder før Anton reiste til Amerika første gang. Begivenheten er ikke helt ukjent, flere eldre mennesker med god hukommelse og interesse for historie har fortalt om at Anton skulle ha begått ulovligheter som fikk etterspill og det var flere teorier om hvilket lovbrudd det skulle ha vært.

Det er en kjent sak at bestyrerboligen i Malså Gruver brant ned lille juleaften noen år etter at driften ble avsluttet der første gang i 1880, men eksakt år for dette er ukjent. Det verserte rykter om at det var Anton som var syndebukken, og at det skulle være en del av en forsikringssvindel. Mest sannsynlig var dette et rykte som ikke medfører riktighet. Sverre M. Green mente imidlertid å vite at Anton skulle ha vært innblandet i ulovlig jakt og dette har det nå lyktes å dokumentere. Domsprotokollene hos Statsarkivet forteller alle detaljer av denne historien.

Følgende dom ble avsagt 16. juli 1889 i Stjør- og Verdal Sorenskriverembete:

Tiltalte Anton Olsen Greensvald bør for grovt tyveri efter Straffel. kap. 19 § 3 de. hensettes til straffarbejde i 7 – syv- maaneder. Derhos udredes han i erstatning til bestjaalne lapperne Torkild Johnsen, Jakob Andersen og Anders Larsen 162 et hundre og seksti to kroner og til det off. for sagsomkostninger 60 – seksti kroner. Referenten og rettsagfører H. Steen og forsvareren sagfører P. Lund tillægger i salerier henholdsvis 50 – femti – og 45 – førtifem – kroner, der udredes af statskassen at fuldbyrdes ved øvrighedenes foranstaltning.

Dette må sies å være hard kost for en kar som ennå ikke hadde fylt 22 år. Fengsel, eller straffearbeid, i hele syv måneder og til sammen 172 kroner i bøter og omkostninger må ha vært et skikkelig slag å få. Hva hadde så Anton gjort for å gjøre seg fortjent til en slik reaksjon fra samfunnet?

Dommen som ble avsagt er lang og språklig sett temmelig omstendig formulert. Her skal vi derfor forsøke å gjengi de essensielle delene av den på en mer lettfattet måte.

Elendigheten startet i tiden like før Levangermarknaden, som foregikk 5.-7. mars i 1889. I løpet av noen dager skjøt Anton da i alt åtte reinsdyr i Greensmarka. Reinen var tamrein som tilhørte lappene Torkild Johnsen, Jakop Andersen og Anders Larsen. Sammen eide disse lappene en flokk med tamrein, og flokken skulle normalt ha sitt tilhold i Skjækerdalen. Det er for øvrig opplyst at ingen andre hadde tamrein i dette området på den tiden. Reinene som Anton skjøt var tre voksne dyr og fem ungdyr og  alle dyrene ble skutt et eller annet sted i Greensmarka. Dyrene ble ikke skutt samtidig, men fellingen foregikk over noen dager.

Hvorfor ble så dyrene skutt av Anton? Vi kan vel ikke være helt sikre på hva som egentlig var årsaken, men i forhørene oppga han i hvert fall noen årsaker. Om forklaringen stemmer med hans egentlige intensjoner kan vi selvsagt heller ikke vite sikkert. Saken var at Anton hadde leid noe slått i Greensmarka og denne slåtten hadde han brukt til å sette opp to høystakker. Rett til slått hadde han kjøpt av grunneieren, som formodentlig må ha vært Erik Green som var bruker i Øver-Green på denne tiden. Dette forholdet ble bekreftet av to vitner, men det er ikke angitt hvem disse vitnene var. Kombinasjonen av høystakker og reinsdyr var åpenbart ikke bra. Høystakkene ble funnet nedtrampet og aldeles ødelagt som følge av reinenes beiting i området. Anton tok derfor saken i egne hender og påberopte seg retten til å avlive dyrene som kompensasjon for skaden som var forvoldt ham. Kjøttet fra dyrene var selvsagt verdifullt og husmannsfamilien trengte sikkert både mat og penger. Derfor var reinene sikkert et kjærkomment tilskudd til husholdningen. I følge retten skulle Anton ha solgt både reinskjøttet og hodene til dyra for en billig penge og disse inntektene var oppbrukt av hans husholdning da rettssaken ble gjennomført. Retten kommenterer regnskapet med rein for høystakker, men finner ingen nåde for hans selvtekt. Videre uttrykker retten at åtte dyr representerer større verdier enn to høystakker. Det er vel i grunnen ikke vanskelig å være enig i den vurderingen.

Den dyktige jegeren hadde også skåret av ørene, som var merket med eiernes merker, slik at merkingen ikke ble med på slaktet som han solgte. Retten finner dette påfallende og tar dette til inntekt for at Anton begikk ulovligheten med overlegg, og at flåing bak ørene var gjort for å dekke over forbrytelsen. Litt vittig er det å se at den tiltalte hadde hevdet at "han ikke hadde hatt mer vett" enn at han flådde dyrene bak ørene.

Nedenfor er originalteksten til denne omtalen vist:

Hans billigsalg af de faldte dyrs hoder og kjød, der for andre er opbrugt af ham selv i hans husholdning, samt især hans erkjendelse om at ørene paa samtlige hoder ere bleven afskaaren fornemmes ogsaa at vidne om ond tro, da man næppe med 1. v.  forklaring at hans og medejeres rener og ....... ogsaa ....... de skudte var merkede i begge ører, kan fæste synderlig lid til tiltaltes angivende om at han "der ikke havd bedre vet". .....
begynde afflaaingen bagenfor ørene der saaledes kan si at mangle paa hoderne. Det maa saaledes efter rettens skjøn antages overført tiltalte, at han har .... sig og i ond tro tilgodegjort sig 8 1.v. af rendejer tilhørenede rensdyr, hvoraf 3 var eldre og 5 var ungdyr.

I forhørene hevdet Anton først at han var vitende om at dyrene var tamrein, altså at de hadde rettmessige eiere. Senere blir det opplyst at han forsøkt gå tilbake på dette ved å hevde at han trodde det dreide seg om villrein. Retten har, dessverre for Anton, ikke festet noen tillit til hans endrede forklaring.

I dommen er det knyttet mange kommentarer til det faktum at reinene var noe ut av kurs, i og med at Greensmarka ligger utenfor det området hvor reinene skulle være. Vi må anta at det kan ha vært interessekonflikter mellom lappenes reindrift og grunneiere med beiterett i marka. Imidlertid blir det i dette tilfellet vist til at ingen grunneiere i øvre Verdal hadde rapportert problemer med tamrein inne på lokale beiteområder.

I juridisk forstand var det en viktig forskjell på om forbrytelsen er tyveri eller bedrageri. For å få det til å se ut som bedrageri forsøkte Anton å påpeke at reinen var på vidvanke og uten tilsyn av sine eiere. Lappene på sin side hevdet at snø- og isforhold gjorde matsituasjonen vanskelig for reinen og at de derfor var nødt til å la dyra gå temmelig spredt. Retten støttet lappene fullt ut i denne vurderingen. Det ble kommentert at eierne befant seg helt på Snåsa da Anton skjøt dyrene, altså temmelig langt unna for å kunne ha kontroll og oversikt. Retten finner også dette både naturlig og akseptabelt, og videre at dette var godt nok til å si at dyrene var i eiernes besittelse. Denne vurderingen ble understreket ved å vise til rettspraksis fra høyesterettsdommer i tilsvarende saker tidligere.

Anton's argumenter ble ikke tatt til følge og lappene som saksøkte han fikk medhold på samtlige punkter. Imidlertid sa retten at de oppfordret til en mild bedømmelse av tiltalte. Årsaken til dette var hans unge alder, for øvrig ulastelig vandel og at han tilstod ugjerningen. Videre blir det også lagt noe vekt på den skade som reinene forvoldte høystakkene hans. Han ble også imøtesett med en viss tvil om hvorvidt ugjerningen var begått med overlegg ("i ond tro"). Straffeutmålingen ble derfor satt til det de kalte "straffearbeid i 5. grad", med maksimalt syv måneders varighet.

I dommen er det ikke nevnt noe om våpen som ble brukt under fellingen av dyrene, men Anton forsøkte i hvert fall å kvitte seg med det. Noen år senere, nøyaktig tidspunkt er ukjent, fant nemlig Ola Brønstad et gevær med åttekantet løp og avbrukket kolbe i elva nedenfor Grunnfossen i Ulvilla. Dette var et gevær som Anton's bror, Johan Lerhagen, hadde brakt med seg etter sitt første opphold i Amerika. Lærer Peder Brønstad tok senere vare på geværet.

Hvordan gikk det så med Anton etter at dommen var avsagt? Det er foreløpig et ubesvart spørsmål. Anton reiste til Amerika 16/4-1890, altså kun trekvart år etter at han ble idømt 7 måneder straffarbeid. Det var så vidt tid til soning før han reise, men det har ikke lyktes å finne noe dokumentasjon på at dommen ble sonet. Han kom tilbake til Norge litt senere for så å reise for godt igjen i 1893.Dette kan tyde på at vage rykter om at han reiste til Amerika for å slippe unna fengselsstraff kan stemme.

Slik endte altså jakthistorien om husmannsgutten som gjorde bravader i Greensmarka. Anton etablerte seg som kjent med familie i Amerika og levde senere et lovlydig og fredelig liv der. Dommen som falt i 1889 var derfor mest sannsynlig enten et utslag av ungdommelig villskap eller et forsøk på skaffe familien sårt tiltrengte midler.

Anton giftet seg i USA med Alma Henriksson, som kom fra Austmarka utenfor Kongsvinger, og de fikk i alt ti barn sammen.

Alma Henriksson

Noen av barna til Anton i 1980:
Fra venstre: Alice, Babe, Fern, Odin og Edna

Anton døde i 1859 og følgende nekrolog var å lese i Verdalingen.

"Utvandret verdaling død i Amerika

Anton Green er død i Amerika. Han var født på Greensvaldet i Helgådalen i 1867 og utvandret til Amerika i 1891, var hjemme et års tid og reiste over for godt i 1893. De første årene drev han i skogen om vinteren og på sagbruk om sommeren. I 1890 kjøpte han en del udyrket land i Bark River som han dyrket opp og fikk seg en farm. Den første kornavlingen ble slått med ljå mellom stubbene etter skogen som var hogget vekk. Hans store hobby var hjortejakt som han drev med til han var over 80 år. Han fulgte interessert med i alt som angikk heimbygda ved lesing av dette blad som han var abonnent på. I sitt ekteskap med Anna Henriksen fra Austmarka hadde han ti barn og hustruen og alle barna lever."

I moderne tid har det vært kontakt mellom Antons etterkommere og slektninger her hjemme. Det var Sverre M. Green som fikk i stand denne kontakten og i 1976 besøkte han Michigan og Florida for første gang. Inn til da hadde ingen i Norge hatt kontakt av betydning med slektningene i USA. Senere har to av Antons døtre besøkt Norge, Bernice Sharitt i 1977 og Fern Davis i 1978. Deretter besøkte Sverre USA igjen på åttitallet. Da Bernice og Fern besøkte Norge levde faktisk to av onklene deres. Både Severin Helmo og Karl Green var i full vigør, og jernmannen Severin var hele 102 år gammel i 1978.

Sverre M. Green, Bernice Sharitt og Aslaug Green. Bildet er tatt i Sagvolden 1977.

Kilder:

• Domprotokoll 4, Stjør- og Verdal Sorenskriverembete, side 369-371
• Helgådalsnytt 1985 – "Bynahaugslekta"
• Trønderavisa 3. August 1978
• Verdalingen 1977
• Fortalt av Jens Brønstad
• Fortalt av Bjørn Rotmo